Forfatter: Glød

_mg_0159

Visesang + elektro = Evelyn Mali

Tekst: Fride Næsheim Foto: Fride Næsheim og privat Hele bakken rister, stolene flytter seg fra en ende av rommet til en annen. Det er jordskjelv i Nepal og Evelyn er midt oppe i det. På flyet hjem skriver hun sangen bønneflagg. Da Evelyn var ferdig med videregående, tok hun valget om å ta et år på folkehøyskole. Veien gikk til Seljord. – På singer/songwriter linja fant jeg et helt nytt miljø. Jeg trivdes så godt at jeg søkte om å få være der ett år til, som stipendiat, forteller hun. Og det var på Seljord hun bestemte seg for å holde på med musikk på fulltid. – Hvis ikke dette går så kan man alltids finne på noe annet senere, man må jo bare satse, sier hun ivrig. Bønneflagg Seljord folkehøyskole har ett veldedighetsprosjekt i Katmandu i Nepal. Evelyn har besøkt prosjektet to ganger, første gang som elev så som stipendiat. Skolen reiser ned, men en uke ut i oppholdet skjer det noe som setter tilværelsen på hodet. – Vi satt inne i et konferanserom …

mittallerbesteår_illustr

Mitt aller beste år

Det er jammen ikke enkelt om man tenker etter. Hva har vært mitt aller beste år? Var det da jeg var russ? Var det da jeg endelig flyttet hjemmefra? Første dagen i den første voksenjobben? Da barna mine kom til verden? Det er mange store øyeblikk i livet. Vi har spurt sju mennesker i forskjellig alder om hva som har vært deres aller, aller beste år hittil i livet. Og det er vanskeligere å velge enn en skulle tro. Sofia (27): Mitt beste år var studieåret 2014/2015. Jeg hadde i 7 år tenkt at jeg ville studere friluftsliv i Volda, og endelig gjorde jeg alvor av drømmen. Jeg trivdes i Oslo, men kjente at jeg trengte miljøskifte og en pause fra sykepleiertilværelsen. Til tross for at jeg ikke kjente noen i Volda fra før, trivdes jeg med det samme, og savnet faltisk Oslo i liten grad. Jeg fikk raskt nære venner, og traff også en kjekk mann, Stig, med like interesser og verdier som meg selv. Året ble fylt opp med mange fjellturer, og jeg …

1535039_10152341747995429_768216163_n

Du trenger ikke være best for å være god i noe

Tekst: Fride Næsheim Foto: Atle Næsheim Når min lidenskap ble til en konkurranse var det viktig for meg å høre at: du trenger ikke være best for å være god i noe. I dagens samfunn konkurrerer vi om det meste, det er NM i fitness, barn skal bli speidet etter som talenter i ung alder og vi diskuterer og mener mye om idrett og konkurranse. Men hva gjør egentlig konkurransen med oss? Og lar vi plasseringene bety alt? Et felles språk 1-2-3-4, vi snakker samme språk. 5-6-7-8, svetten renner, hjertene banker i takt, vi jobber sammen. Dans er et felles språk. Hvis du setter på musikk rundt et lite barn vil det med stor sannsynlighet danse, følge musikken og la kroppen snakke. Jeg er av den oppfatning at selv vi stive nordmenn er født til å bevege oss og slippe oss løs til musikk. Fra jeg var fire år har dans vært mitt språk og den har vært med meg i gode og vonde stunder. Vi har ledd sammen og vi har grått sammen, vi …

april_leder

Livet

Tekst og foto: Marie Furhovden For meg ble det i år første april som markerte våren, og ikke første mars. I går snødde det i Bergen, så da passet det fint å utsette startskuddet på årets beste måneder litt lenger. Det er tre måneder siden vi lå hjemme på sofaen og prøvde å komme oss etter en nyttårsfeiring med raketter og sjampagne. Det er også tre måneder siden jeg skrev om hjertebank. Det betyr at det er klart for et nytt tema her inne. Denne gangen handler det om… livet. Og før du tenker at du akkurat leste verdens største klisjé, la meg forklare det for deg. Se for deg livet som en lang line, en tunell, om du vil (nå mens vi likevel er i klisjéhjørnet). Det er bare en vei og gå og det er fremover, og – dessverre vil noen kanskje si – innebærer det å bli eldre. For hvert eneste år som går føler man seg en liten smule smartere enn man gjorde året før. Man har opplevd 365 dager med …

guro

0 tips for en vellykket presentasjon

Tekst: Guro Sandnes Bommen Språket er fullt av skumle ord: religion, nazisme, Trump, krypdyr, BMI, misbruk, korrupsjon og dramastudent er bare noen av dem. De to ordene som virkelig får meg til å grøsse er imidlertid muntlig presentasjon. Å tillegge muntlig presentasjon større verdi enn nazisme sier en god del om meg, og jeg fremstår allerede som et usympatisk menneske. Det blir vel litt som med journalistikken: vi syns det er tragisk å lese at 50 mennesker dør i et terrorangrep, men vi kjenner det ikke på kroppen før vi leser at det er en nordmann involvert. Identifisering. Nazisme er utvilsomt mer alvorlig, men muntlig presentasjon kjenner jeg på kroppen – jeg kjenner det fra klumpen innerst i magen til blodårene ytterst i huden. Jeg har kanskje ikke hjertebank i ordets medisinske forstand, men det føles ofte som en lidelse. Og som med andre lidelser, kommer den sjelden alene. Hjertebank blir som regel akkompagnert av skjelving, svetting, stemmesvikt, hukommelsestap og urytmisk og asynkront bevegelsesmønster, i hva som bare kan betegnes som en jævlig ubehagelig symfoni …

12769634_10153941201406303_1919400459_n

Kvartlivskrisa

Tekst: Marie Furhovden Jeg er litt usikker på akkurat når det gikk opp for meg. Det må ha vært en gang i høst, midt mellom eksamenslesingen og zumba-timen på tirsdager. I mai blir jeg 25. fem og tyve. Halvveis til 50, og kvartveis til 100. Selv om jeg var fullt klar over at det var 24-års dagen min jeg hadde feiret samme år, kom det som et sjokk. 25 år. Hva har jeg egentlig gjort? Oppnådd? Jeg satte meg ned og begynte å lage en mental liste, en «dette-har-jeg-gjort-i-livet»-liste. Men den utviklet seg fort til «dette-har-jeg-IKKE-gjort-i-livet»-liste. Dessverre. Oppsummert ser den sånn ut: Jeg har ikke: Vært på safari i Afrika. Gitt ut en bok. Fått meg fadderbarn fra Asia. Gått Hardangervidda og sovet i telt. Jobbet på barnehjem i Nepal. Dratt på interrail og klint med franskmenn med alpeluer og loff under armen. Fått meg en fast jobb, helst innenfor noe dritkult, men store hvite kontorer og en sjef som er «en av oss» Løpt et maraton (ei eller et halvmaraton for den del). Og …

IMG_5186-001

Luftens dronning

Tekst: Marie Furhovden Bilder: Privat — Min største drøm da jeg var liten var å dra på en sånn ballongtur, og sitte i kurven under der. Etterhvert ville jeg bli flyvertinne av alle ting. Det var nok mest fordi jeg kjente en flyvertinne, og jeg visste ikke at det gikk an å bli pilot. Men det å være oppe i luften har alltid så lenge jeg kan huske vært drømmen. Det var da jeg ble eldre at jeg skjønte at det fantes andre måter å gjøre det på enn å bli flyvertinne. For Renate Fossmark Pedersen var ønsket om å bli en luftens dronning allerede til stede da hun bare var et lite barn. Men det var ikke før i 2012 at hun skulle realisere drømmen om å fly vektløs, i fritt fall, helt alene. — Mamma skjønte ganske tidlig at dette kom til å skje. Hun var nok forberedt på at jeg kom til å drive med aktiviteter som hun kanskje ikke var så stor fan av, sier hun. Det første hoppet Det var …

_MG_6300

En trubadur på døra

Tekst og lyd: Isabel Bech Foto: Fride Næsheim Det er torsdag kveld, klokka nærmer seg sju. Det er januar og bitende kaldt, gradestokken viser -17. Med gitaren på ryggen går Vegard Skrede langs blokkene på Torshov. Inne i husene er folk i gang med oppvasken etter middagen, de ser nyhetene, legger barna sine eller kanskje drikker de ettermiddagskaffen. Vegard har et håp om at noen skal slippe han inn. Han er musiker og vil at folk skal få høre musikken hans. Siden 2012 har han ringt på hos fremmede og spurt om han ikke kan få holde en minikonsert for de. De aller fleste sier nei, men noen få har lyst. Hvordan er det å komme inn i hjemmet til helt fremmede mennesker? Sjekk ut Vegard Skredes musikk her.

1525494_10151837585266643_591114048_n

Den siste hvite buss

Tekst og foto: Fride Maria Næsheim Det har blitt kritisert at vi bryr oss mest om det som er nærmest oss selv. Under terrorangrepene i november var Facebook fylt med bilder av det franske flagget og #prayforparis. Det er kanskje ikke så rart at det virker nærere for oss, når noe skjer i et land vi mange har vært i og har et forhold til. Men hvorfor blir det sånn? Og må vi kjenne, føle og lukte for å engasjere oss? Polen 2008: Det er iskald vind og vi presser oss sammen for å forsøke å høre ordene den tynne guiden med den utrolig lave stemmen, prøver å formidle til oss. Vi står utenfor Birkenau, en av de verste konsentrasjonsleirene som ble brukt under den andre verdenskrig. Vi var en spent gjeng tiendeklassinger som dro på tur, og hadde hørt historier om klasser hvor følelsene hadde tatt overhånd. Vi gikk inn i rommene med groteske mengder hår og barneklær, men tårene lot vente på seg. Vi sto i Mendels grusomme torturkammer, fortsatt ingen tårer. Kun …

2013-10-30 19.57.20

Brystvorter til besvær

  Tekst: Isabel Bech Foto: Fredrik Moen Gabrielsen/privat Holmenkollen, 16. juni 1974. Solen steker på de omkring 30 000 publikummerne som har samlet seg. Det er Ragnarock, en musikkfestival inspirert av den sagnomsuste Woodstock-festivalen i USA. Marianne Kluge er 18 år. Hun har akkurat fullført et år på Gamlebyen folkehøgskole i Fredrikstad, en skole kjent for å være svært liberal. Idealisten i den unge jenta har blitt vekket til live gjennom folkehøgskoleåret, og det er fred og ”flower power” som gjelder.   Moren hennes har gitt klar beskjed om at de ikke skal hilse hvis de møter på hverandre i byen, for denne sommeren går Marianne kun i lange, sorte skjørt, og aller helst barbeint. Til Ragnarock har hun med seg en stor gjeng med venner fra skolen. Popol Vuh med Jahn Teigen i spissen, er høydepunktet for gjengen. Den norske sommeren viser seg fra sin beste side, og overalt på gressletten i Kollen vrenger gutter av seg på overkroppen. Hvis de kan gjøre det, så kan vel jeg og, tenker Marianne. En reporter fra …