mennesker, Video
Skriv en kommentar

Bak fasaden: Operaen

Tekst: Isabel Bech
Foto: Fride Næsheim
Film: Marie Furhovden

Den Norske Opera og Ballett forbindes med stjerner i verdensklasse, disiplin, og rene, stramme linjer. Men bak fasaden skjuler det seg en ganske annen verden. Enten det er Violetta og Alfredos forbudte kjærlighet i La Traviata, Nøtteknekkerens fargerike eventyrland eller Don Giovannis forføreriske verden – det hele våkner til liv ved hjelp av rekvisittørene og rekvisittmakerne som jobber på spreng bak scenen.

_MG_3141

Bak den hvite, rene marmoren skjuler bygningen noe røffere og skitnere; Verksted store nok til at man kunne bygget et hus i full størrelse. Det eneste som fortsatt minner om at dette er av Norges flotteste bygninger er det høye taket og vinduene som dekker en hel vegg. Store stillaser står lent opp mot veggene, og det lukter sløyd, treverk og maling.

_MG_2943

En av de som er med på å skape regissørers og scenografers visjoner til virkelighet er Niklas Lindblom. Som navnet tilsier er han svensk, men basert på “svorsken” hans har han bodd i Norge ei god stund. Han jobber som rekvisittmaker og holder til i et lite studio i en av Operaens mange trange ganger.

–Akkurat nå er vi i en prosess med at jeg må få et større verksted. Det er for lite lagringsplass her. Det pleier faktisk å være enda fullere enn det er nå. Men jeg kaller det kreativt kaos.

_MG_3041

Kaos i kulissene
Under produksjonene er det fullt kjør, og mye skal rekkes. Ofte jobber han med flere forestillinger samtidig, så dagene blir travle. En utfordring er også at de fleste endringer som må gjøres ikke oppdages før forestillingene er i prøveperioden. Da er det gjerne bare et par uker igjen til premiere, så tiden blir knapp.

– Jeg har fått spørsmål bare dager før en premiere om jeg kunne ordne det sånn at en skuespiller kunne eksplodere på scenen. Da måtte jeg bare si at nei, det går ikke på så kort tid, ler han.

Enkelte av ønskene fra regissører og scenografer kan være ganske så urealistiske, men det gleder bare Lindblom. Han vil heller gjøre sitt ytterste for å oppfylle noens fantasier enn at de skal begrense seg.

– Noen mener at scenografene må lære seg mer og vite hvordan vi gjør ting, sånn at de kan ha mer rimelige forespørsler, men jeg synes det er morsommere når de ikke har peiling og bare spør om alt mulig. Så får jeg finne en måte å løse det på. Hvis ikke setter man bånd på kreativiteten.

_MG_2789  _MG_2955  _MG_2855

Nervepirrende hverdag
Han forteller om en gris de lagde til en ballettoppsetning av De fire årstidene av Vivaldi. Grisen var omtrent 7 meter i lengde og kunne både gape, puste, geipe og løfte hodet. Måten han forteller på minner mer om en opplesning av en handleliste enn en beretning om et monster av en robotgris. Men Lindblom har sett så mye at det skal mer til for å sette han ut.

Han blir atskillig mer engasjert når samtalen dreier over på pyroeffekter. Det er dette som ligger hans hjerte nærmest. Han viser stolt frem verdens minste røykmaskin som ser mer ut som en liten lighter med et fyrstikktynt rør stikkende ut. Han trykker på en knapp på den lille maskinen, og ut velter røyken.

– Sånn sitter jeg og leker meg om dagene, ler han.

– Men det er jo så moro med litt pyro!

_MG_2986

Lindblom har i en årrekke vært med på virkeliggjøre manges fantasier med sine kreative løsninger og kreasjoner. Å se disse fantasiverdenene komme til liv på scenen vil han imidlertid ikke gjøre. Hans tilfredsstillelse kommer heller fra å kunne forske på små tekniske duppeditter. Å se forestillinger synes han faktisk er ubehagelig.

– Hvis jeg sitter i salen blir jeg bare så redd for at noe ikke skal fungere. Det er jo ofte litt vanskelige ting vi lager, så jeg vet at det ikke vil fungere i absolutt hver eneste forestilling. Så da sitter jeg bare og venter og gruer meg, ler han.

_MG_2732

Og det har skjedd at noe har gått galt. Sist under oppsetningen av Askepott – en barneopera. Når Askepott er på ball med prinsen må hun jo som eventyret tilsier, hjem til midnatt. Lindblom hadde laget en klokke som var fjernstyrt sånn at den skulle slå tolv når Askepott skulle hjem. En kveld fungerte ikke klokken som den skulle.

–Klokka skulle slå tolv, men så stod den der på kvart over ni. Alle kunne se det. I tillegg var dette en barneforestilling og barn sier jo det de vil, så barna begynte å rope: Se, mamma! Klokken er jo bare ni!

Han ler hjertelig. Slike historier hører heldigvis med til sjeldenhetene, og selv om han påstår noe annet ser det ikke ut til å plage han nevneverdig. Han virker i det hele tatt veldig fornøyd med livet bak scenen, borte fra rampelyset og all ståheien. Men hver gang det står flammer ut av hånden til en eller annen skurk, eller noen går opp i røyk midt på scenen, så sitter det en storfornøyd rekvisittmaker med et smil om munnen i sitt lille studio.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *