Alle innlegg postet under: mennesker

_mg_0159

Visesang + elektro = Evelyn Mali

Tekst: Fride Næsheim Foto: Fride Næsheim og privat Hele bakken rister, stolene flytter seg fra en ende av rommet til en annen. Det er jordskjelv i Nepal og Evelyn er midt oppe i det. På flyet hjem skriver hun sangen bønneflagg. Da Evelyn var ferdig med videregående, tok hun valget om å ta et år på folkehøyskole. Veien gikk til Seljord. – På singer/songwriter linja fant jeg et helt nytt miljø. Jeg trivdes så godt at jeg søkte om å få være der ett år til, som stipendiat, forteller hun. Og det var på Seljord hun bestemte seg for å holde på med musikk på fulltid. – Hvis ikke dette går så kan man alltids finne på noe annet senere, man må jo bare satse, sier hun ivrig. Bønneflagg Seljord folkehøyskole har ett veldedighetsprosjekt i Katmandu i Nepal. Evelyn har besøkt prosjektet to ganger, første gang som elev så som stipendiat. Skolen reiser ned, men en uke ut i oppholdet skjer det noe som setter tilværelsen på hodet. – Vi satt inne i et konferanserom …

mittallerbesteår_illustr

Mitt aller beste år

Det er jammen ikke enkelt om man tenker etter. Hva har vært mitt aller beste år? Var det da jeg var russ? Var det da jeg endelig flyttet hjemmefra? Første dagen i den første voksenjobben? Da barna mine kom til verden? Det er mange store øyeblikk i livet. Vi har spurt sju mennesker i forskjellig alder om hva som har vært deres aller, aller beste år hittil i livet. Og det er vanskeligere å velge enn en skulle tro. Sofia (27): Mitt beste år var studieåret 2014/2015. Jeg hadde i 7 år tenkt at jeg ville studere friluftsliv i Volda, og endelig gjorde jeg alvor av drømmen. Jeg trivdes i Oslo, men kjente at jeg trengte miljøskifte og en pause fra sykepleiertilværelsen. Til tross for at jeg ikke kjente noen i Volda fra før, trivdes jeg med det samme, og savnet faltisk Oslo i liten grad. Jeg fikk raskt nære venner, og traff også en kjekk mann, Stig, med like interesser og verdier som meg selv. Året ble fylt opp med mange fjellturer, og jeg …

guro

0 tips for en vellykket presentasjon

Tekst: Guro Sandnes Bommen Språket er fullt av skumle ord: religion, nazisme, Trump, krypdyr, BMI, misbruk, korrupsjon og dramastudent er bare noen av dem. De to ordene som virkelig får meg til å grøsse er imidlertid muntlig presentasjon. Å tillegge muntlig presentasjon større verdi enn nazisme sier en god del om meg, og jeg fremstår allerede som et usympatisk menneske. Det blir vel litt som med journalistikken: vi syns det er tragisk å lese at 50 mennesker dør i et terrorangrep, men vi kjenner det ikke på kroppen før vi leser at det er en nordmann involvert. Identifisering. Nazisme er utvilsomt mer alvorlig, men muntlig presentasjon kjenner jeg på kroppen – jeg kjenner det fra klumpen innerst i magen til blodårene ytterst i huden. Jeg har kanskje ikke hjertebank i ordets medisinske forstand, men det føles ofte som en lidelse. Og som med andre lidelser, kommer den sjelden alene. Hjertebank blir som regel akkompagnert av skjelving, svetting, stemmesvikt, hukommelsestap og urytmisk og asynkront bevegelsesmønster, i hva som bare kan betegnes som en jævlig ubehagelig symfoni …

IMG_5186-001

Luftens dronning

Tekst: Marie Furhovden Bilder: Privat — Min største drøm da jeg var liten var å dra på en sånn ballongtur, og sitte i kurven under der. Etterhvert ville jeg bli flyvertinne av alle ting. Det var nok mest fordi jeg kjente en flyvertinne, og jeg visste ikke at det gikk an å bli pilot. Men det å være oppe i luften har alltid så lenge jeg kan huske vært drømmen. Det var da jeg ble eldre at jeg skjønte at det fantes andre måter å gjøre det på enn å bli flyvertinne. For Renate Fossmark Pedersen var ønsket om å bli en luftens dronning allerede til stede da hun bare var et lite barn. Men det var ikke før i 2012 at hun skulle realisere drømmen om å fly vektløs, i fritt fall, helt alene. — Mamma skjønte ganske tidlig at dette kom til å skje. Hun var nok forberedt på at jeg kom til å drive med aktiviteter som hun kanskje ikke var så stor fan av, sier hun. Det første hoppet Det var …

_MG_6300

En trubadur på døra

Tekst og lyd: Isabel Bech Foto: Fride Næsheim Det er torsdag kveld, klokka nærmer seg sju. Det er januar og bitende kaldt, gradestokken viser -17. Med gitaren på ryggen går Vegard Skrede langs blokkene på Torshov. Inne i husene er folk i gang med oppvasken etter middagen, de ser nyhetene, legger barna sine eller kanskje drikker de ettermiddagskaffen. Vegard har et håp om at noen skal slippe han inn. Han er musiker og vil at folk skal få høre musikken hans. Siden 2012 har han ringt på hos fremmede og spurt om han ikke kan få holde en minikonsert for de. De aller fleste sier nei, men noen få har lyst. Hvordan er det å komme inn i hjemmet til helt fremmede mennesker? Sjekk ut Vegard Skredes musikk her.

2013-10-30 19.57.20

Brystvorter til besvær

  Tekst: Isabel Bech Foto: Fredrik Moen Gabrielsen/privat Holmenkollen, 16. juni 1974. Solen steker på de omkring 30 000 publikummerne som har samlet seg. Det er Ragnarock, en musikkfestival inspirert av den sagnomsuste Woodstock-festivalen i USA. Marianne Kluge er 18 år. Hun har akkurat fullført et år på Gamlebyen folkehøgskole i Fredrikstad, en skole kjent for å være svært liberal. Idealisten i den unge jenta har blitt vekket til live gjennom folkehøgskoleåret, og det er fred og ”flower power” som gjelder.   Moren hennes har gitt klar beskjed om at de ikke skal hilse hvis de møter på hverandre i byen, for denne sommeren går Marianne kun i lange, sorte skjørt, og aller helst barbeint. Til Ragnarock har hun med seg en stor gjeng med venner fra skolen. Popol Vuh med Jahn Teigen i spissen, er høydepunktet for gjengen. Den norske sommeren viser seg fra sin beste side, og overalt på gressletten i Kollen vrenger gutter av seg på overkroppen. Hvis de kan gjøre det, så kan vel jeg og, tenker Marianne. En reporter fra …

_MG_0766

Steinknuserkvinnene

Tekst og foto: Fride Maria Næsheim Ved veien i Goa møter jeg kvinner og menn som jobber i et lite steinknuseverk. Kvinnene er tynne og de bærer på tunge lass med steiner. De går frem og tilbake med steiner på hodet hele dagen. Støvet ligger i luften og jeg kjenner det legger seg i hår, munn og ansikt. De er kledd i sari og i flipp flopps og varmen er uutholdende. India er det landet i verden som har flest fattige. Steinindustrien er stor i flere deler av landet. Arbeidsforholdene i steinknuserverkene er helsefarlige og skadelige. Flere kvinner og barn jobber under disse forholdene. For at familien skal overleve blir barn i ung alder sendt til steinknuserverkene istedet for å få utdanning. Området de lever i blir ødelagt, skogen hogges ned, jorden blir dårlig og vannet forsvinner. Steinstøvet er et av de største problemene og er svært skadelig. På tross av alt dette viser kvinnene styrke og glede. De smiler, tuller, ler og kommuniserer med meg og de andre rundt. Steinknuserverket er som mye annet …

_MG_1995

Juleshopping i Souken

Tekst og foto: Fride Maria Næsheim Det er desember og vi har ankommet Marrakech. Gradestokken viser over 20 grader og det er stor aktivitet i gatene. Det er farger, krydder og sterke lukter over alt, og souken er som en stor labyrint av smale ganger. Det er lett å gå seg vill og uten kart er man helt hjelpesløs. Alt samles på det store torget Jemaa el fna, her er det slangetemmere, aper og hennatatovører.   Det lages mat over alt og kjøttet henger utenfor butikkene. Det lukter sterkt av fisk og kjøtt. Det er ingen faste priser, så vi bruker mye tid på å prute. Jeg har fått høre at man skal gå hvis de ikke sier ja til prisen du foreslår. Jeg går og ganske så riktig kommer selgeren løpende etter, og jeg får varen til ønsket pris.     De farger silke og annet stoff i nydelige farger, og man kan være med på hele prosessen.           Vi får lukte, smake og kjenne. Etter å ha blitt bedt inn på te hos …

_MG_5962

Mer enn bare dans

Tekst og foto: Fride Maria Næsheim Det er fredag og klokken har passert fire på ettermiddagen. T-banen er full av mennesker som er på vei hjem fra jobb, klare for å ta helg.      Men på Norges Dansehøyskole er ikke dagen ferdig helt enda. Det er fullt av folk i gangene, de fleste er jenter. De hilser, smiler og småløper for å rekke neste time. Jeg kommer inn i et stort studio, det er høyt under taket og store speil på veggene.      Jeg møter Ornilia, Sofie, Gry, Mina, Dody og Gry Anita. Alle jentene studerer dans og pedagogikk. Halvparten har fordypning i moderne og halvparten fordyper seg i jazz. Disse jentene er vant til lange dager på skolen og er alltid her fra åtte til fire, mange ganger også ut i de sene timer. Jentene farer over gulvet, teller, hopper og fniser. Det er god stemning og de forteller om klasser som blir veldig sammensveiset når de er så tett på hverandre, noe man er når man danser.      Jeg spør jentene om …

DSC_0082

Dyrker drømmen om indiepop-suksess

Tekst: Marie Furhovden Foto: Fredrik Moen Gabrielsen Det er en mørk torsdagskveld. Ute er det høst, inne i bakgården på utestedet Mono i Oslo lukter det sigaretter og øl. Røde lamper lyser opp ansiktene på de oppmøtte. Det er en god blanding av mennesker, 40 år gamle rockere med slitte skinnjakker og ring i øret, forretningsmenn i skjorter og bukser med press. På scenen er en artist akkurat ferdig, det skal rigges om til nok en konsert. Etter noen minutter kommer en mann opp på scenen. Han skal introdusere de fem som står klare til å opptre for publikum. – Ja, ta godt i mot dem da dere, her har dere bandet der alle fortsatt er tenåringer, er ikke det riktig? ler han og snu seg mot de fem bak seg. Noen ler, selv smiler de og trekker på skuldrene. – Nei, ikke helt, mumler den ene av de fem. – Jaja, her har dere i alle fall HAGE! Den spede begynnelse Tidligere på dagen møter jeg de to jentene i indiepop-bandet HAGE, Veronika Heilund …