kronikk, Meninger
Skriv en kommentar

Den magiske julefreden

12422052_10153251784261643_926893812_o

Du ser de fare over butikkhyllene 24.desember. Ville i blikket og svette i panna. De som har glemt å kjøpe surkål og mangler de siste gavene. Vi snakker mye om julestress og julestri. Og det er som om det er forventet at vi skal stresse, løpe febrilsk rundt i butikkene for å lete etter de perfekte gavene og lese tips om hvordan vi får den sprøeste ribbesvoren.

Er det sånn at vi trenger litt julestress for å få den magiske julefreden?

For hvis vi ser på julefortellingen og Maria som må føde i en stall, så er det noe med denne freden over at det er nå det skal skje og da får det så være om det er i en stall. Og kanskje dette er noe fortellingen prøver å fortelle oss, at det ikke er hvor vi er eller hva vi omgir oss med som er det viktige, men hvem vi er sammen med.

I vårt hus har vi en litt anderledes jul, jeg er vokst opp med en mor som er prest noe som betyr at julaften er en viktig arbeidsdag. Pappa står for måten og kjønnsrollene er som vanlig snudd på hodet.

For julen kommer litt sent i gang for oss, når kirken er tømt etter at mamma har sagt noen velvalgte ord om julens mirakel, den faste tiggeren utenfor kirken har dratt, og alle har kommet seg hjem etter at minst ett barn er glemt i kirken, da er det ikke mer å gjøre. Da er det bare å la julen komme. Og det er da den magiske julefreden senker seg, hvor vi kan tenke at det er godt nok.

Men hvorfor kan ikke denne freden komme litt før?

Julen er en dag for forventninger, når man var liten fikk man nesten ikke sove før julekvelden. Og det er derfor nervene er i høyspenn og fallhøyden så stor. For julen skal jo være magisk.

Men hva med å fylle den med litt mer hverdagsmagi?

For hvorfor er vi egentlig så opptatt av at julekvelden skal være som glansbildene som henger på treet. Dyppet i glitter og på glanset papir. Vi sender ut julekort hvor vi forteller om alt det fine, og alt vi har fått til. Vi legger ut bilder av store juletre hvor det ikke engang er plass til alle pakkene under. Vi har gavekalendere og julegodt. Men er ikke dette så langt unna hverdagen som vi kommer?

Hverdagen er mer som en avis med kaffeflekker på, hvor ting går litt på halv tolv og middagen ikke alltid er laget fra bunnen med grønnsaker fra egen hage. Litt som i julefortellingen, der ikke alt går på skinner, og hvor man må ta det man har. Og så er det mer enn godt nok.

Hva med å senke forventningene og tenke at det viktigste er hvem vi deler dagen med, at alle har noen å feire jul med. At fokuset skal være på takknemlighet, glede og nestekjærlighet. Og er ikke de minnene vi husker de da det ikke akurat gikk som det skulle. Første gang minstemann skjønte at det var pappa som var julenissen, den gangen juletreet veltet fordi farmor kløyp så hardt på ¨jeg gikk meg over sjø og land¨ eller den gangen alle fikk mandel i grøten.

Det er faktisk 41.000 nordmenn som spiser grandiosa på julaften, så om det er sprø paprika eller svor som er målet, må vi la julefreden senke seg og tenke at det er godt nok.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *