Meninger
Skriv en kommentar

Den siste hvite buss

1525494_10151837585266643_591114048_n

Tekst og foto: Fride Maria Næsheim

Det har blitt kritisert at vi bryr oss mest om det som er nærmest oss selv. Under terrorangrepene i november var Facebook fylt med bilder av det franske flagget og #prayforparis.

Det er kanskje ikke så rart at det virker nærere for oss, når noe skjer i et land vi mange har vært i og har et forhold til. Men hvorfor blir det sånn? Og må vi kjenne, føle og lukte for å engasjere oss?

Polen 2008: Det er iskald vind og vi presser oss sammen for å forsøke å høre ordene den tynne guiden med den utrolig lave stemmen, prøver å formidle til oss. Vi står utenfor Birkenau, en av de verste konsentrasjonsleirene som ble brukt under den andre verdenskrig. Vi var en spent gjeng tiendeklassinger som dro på tur, og hadde hørt historier om klasser hvor følelsene hadde tatt overhånd. Vi gikk inn i rommene med groteske mengder hår og barneklær, men tårene lot vente på seg. Vi sto i Mendels grusomme torturkammer, fortsatt ingen tårer. Kun en kvalm følelse og klump i magen. Jeg skal ikke si at denne turen ikke påvirket meg, men på en måte ble alt så fjernt og uvirkelig. Som om man ikke vil ta inn over seg de grusomhetene som foregikk.

Norge: På Grünerløkka kan du se snublesteiner, mellom brosteinen er det små opphøyde forgylte gullstener inngravert med navnet til en jøde, som ble hentet der. I Norge var Grünerløkka det eneste stedet de hentet jøder med lastebil. Så fjernt, men allikevel så nært, hvis vi bare er oppmerksomme.

Mumbai 2014: Støvete, varm luft, lukten av svette og søppel raser mot meg. Denne elendigheten jeg trodde jeg hadde forberedt meg på tok helt overhånd. En liten jente prøver å ta hånden min, hun vil gi meg noe og jeg vil gi henne alt i verden. Men jeg kan ikke, pengene går ikke til henne og hvis jeg gir til én, vil hundre barn til komme. Jeg ser jenter som er yngre enn meg med slitte sarier og blodige hender, med barn på hofta og nød i blikket. Jeg står midt i Mumbai, tårene triller og jeg har aldri følt meg så liten. Jeg vil så gjerne si unnskyld til dem, si unnskyld for at jeg kommer her med alt mitt. For det føles som et hån å gå rundt med mitt dyre kamera og fine klær midt i denne elendigheten. Tårene strømmer og jeg klarer ikke å stoppe. Jeg har aldri følt meg så bortskjemt, dum og utakknemlig. Jeg har ikke forstått før nå.

Forstått hvor urettferdig verden er. Tatt innover meg hvor ufattelig heldig og privilegert jeg er. Vi har alle sett elendigheten på TV, slått av når vi ikke orker mer, lest akkurat nok til at vi klarer å sovne om kvelden. Men kvelden i Mumbai måtte jeg gråte meg i søvn, denne kvelden og mange kvelder etter.

Mitt poeng med å fortelle om disse opplevelsene er at jeg tror vi trenger en revurdering på hva som er viktig å formidle til dagens unge generasjon. Hva vil vi fortelle dem? Hva vil vi vise dem?Jeg mener andre verdenskrig er en veldig viktig del av vår verdens historie, og det er noe alle må høre om. Men de siste tidsvitnene er snart borte og andre verdenskrig skjedde også her. Vi kan dra til Grünerløkka for å se på snublesteinene og gå inn i det jødiske museumet, og historiene skal fortsette å leve. Men hva med å bytte ut de hvite bussene med en tur til et U-land hvor man får føle, lukte og kjenne hvordan verden også kan være. Jeg sier dette fordi jeg tror det er nødvendig. Nødvendig for at vi skal komme ut av vår egen boble, nødvendig for at vi skal forstå hva vi har mulighet til å være med på å forbedre i denne store verden. Som Mor Theresa sier: if you can’t feed a hundred people, then feed just one.

Vi må aldri glemme andre verdenskrig, det er en viktig historie vi aldri må slutte å fortelle, men vi trenger også å se hva som foregår i dag. Jeg hører mange som sier at de ikke vil se den elendigheten. De unngår den, kanskje fordi de er redde for å ta et oppgjør med den luksusen vi lever i. For jeg kan love at det første måltidet du spiser etter å ha sett mennesker som sulter har en kraftig bismak, og du blir kvalm av å komme hjem til ditt overfylte klesskap. Men det er ikke noe vi kan eller bør unngå, for det er dette som er realiteten for uendelig mange mennesker. Dette er også noens hverdag og noens liv. Og de er akkurat like mye verdt og like viktige som deg og meg. For det er dette en sånn tur får deg til å forstå.

Når jeg ser inn i øynene til hun som er like gammel som meg, hun som ble født inn i en helt annen verden, er det mitt blikk som viker, ikke hennes.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *