Meninger
Skriv en kommentar

Du trenger ikke være best for å være god i noe

1535039_10152341747995429_768216163_n

Tekst: Fride Næsheim 
Foto: Atle Næsheim

Når min lidenskap ble til en konkurranse var det viktig for meg å høre at: du trenger ikke være best for å være god i noe. I dagens samfunn konkurrerer vi om det meste, det er NM i fitness, barn skal bli speidet etter som talenter i ung alder og vi diskuterer og mener mye om idrett og konkurranse.

Men hva gjør egentlig konkurransen med oss? Og lar vi plasseringene bety alt?

Et felles språk

1-2-3-4, vi snakker samme språk. 5-6-7-8, svetten renner, hjertene banker i takt, vi jobber sammen. Dans er et felles språk. Hvis du setter på musikk rundt et lite barn vil det med stor sannsynlighet danse, følge musikken og la kroppen snakke. Jeg er av den oppfatning at selv vi stive nordmenn er født til å bevege oss og slippe oss løs til musikk.

Fra jeg var fire år har dans vært mitt språk og den har vært med meg i gode og vonde stunder. Vi har ledd sammen og vi har grått sammen, vi har sammen fått nye venner og den har formet meg til å bli den jeg er i dag. Jeg har prøvd å skille meg fra den, men kommer alltid tilbake etter kort tid. Dans har blitt til noe jeg trenger i livet og jeg er avhengig av den for å fungere. Dansen er min og det fineste jeg vet er når jeg får dele den med andre.

Dans for meg er den stunden jeg har hvor tankene flyr av sted og alt handler om musikken, trinnene og å være i min egen sone. For meg er det den beste avkoblingen fra hverdagens mas og stress. Det føles ikke som trening, det føles ikke som slit, det gir meg mestring og en enorm glede som er vanskelig å beskrive.

Dans startet som noe gøy, noe spennende. De timene jeg var på dans var ukens høydepunkt. Jeg danset mange år på skoler der målet var en felles forestilling. Etterhvert som vi ble eldre ble presset om å utvikle seg individuelt sterkere og vi jobbet ikke lenger som en gjeng. Vi var ikke sammen om dansen, vi kranglet om den og ville at den skulle bli vår beste venn. Den ene vennen du ikke kan eller vil dele med noen av de andre, den vennen bare du har hemmeligheter med.

There´s no I in team

Det var derfor dansegleden fikk en ny betydning når jeg fikk bli en del av et lag som delte dansen sammen. Her var vi alle avhengige av den, vi var avhengige av at vi snakket samme språk og at alle var på lag med dansen. Jeg ble satt sammen med mennesker jeg aldri hadde blitt kjent med hvis det ikke var for dansen. Delt glede er dobbel glede og delt sorg er halv sorg, dette har vi virkelig fått erfare når vi har gått igjennom store oppturer og nedturer sammen. For det å drive med en sport du elsker sammen med andre som elsker den blir til noe helt fantastisk.

Å bli bedømt på noe du er så lidenskapelig opptatt av, kan være vanskelig. For du føler at du gir alt til dansen, også handler plutselig alt om hva noen dommere mener om den prestasjonen du har gjort. Og missforstå meg rett, jeg elsker mange av sidene ved å konkurrere. Jeg elsker spenningen, samholdet i laget, gledene og sorgene over resultatene og alle mulighetene det har gitt meg. Jeg elsker at vi er en del av noe stort, at det føles så viktig og at du vet at alle de timene du har slitt for nettopp denne prestasjonen er verdt det. Det fineste med en lagsport er at alle er like viktige, det er alles tap og det er alles seier.

Husk hvorfor du startet

Men det er skummelt når man måler alt man gjør opp mot noen resultater noen andre sitter å bestemmer langt utenfor din kontroll. For jeg har tro på at det beste laget vinner, og på at god innsats bør gi resultater. Men ofte er konkuransen høy og da er det farlig å satse alt på en plassering. Det er viktig å se på fremgangen til ditt lag og hvordan ditt forhold til dansen har utviklet seg. Og at du er god selv om du ikke alltid er best.

Det er jenter og gutter ned i ung alder som driver med konkurerende sport og da er det viktig som trenere og foreldre å være gode forbilder og fokusere på mer enn kun resultater. Jeg elsker å vinne og jobber alltid mot det, men man må gå videre og se fremover når det ikke går som man håper. For det er det vi lærer av. Det er sånn vi blir bedre.

Jeg tror konkurranse i dans og sport generelt er med på å motivere og gjøre idretten mer spennende. Men det er viktig å huske hvorfor vi startet. Hvorfor beveger barn seg når man setter på musikk. Fordi det er sånn vi er skapt, og det er det som er meningen at vi gjør. Så ikke glem gleden. Ikke la resultater bestemme om du skal fortsette med din idrett eller ikke. La oss fortsette å løfte fram de fine sidene ved å drive med en lagsport. La oss dele det vi elsker, være rause mot hverandre og la lidenskap handle om mer enn å vinne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *