Meninger
Skriv en kommentar

Hvor kommer du egentlig fra?

Page 1

Tekst: Isabel Bech

Å sammenligne seg med sine idoler er noe de fleste av oss gjør, spesielt i oppveksten når idolisering av andre kanskje når sitt høyeste nivå. Men hva om man aldri ser noen som ser ut som deg i filmer, på tv eller i blader?

Nylig skrev det amerikanske nettstedet Deadline om hvordan minoriteter i større grad ble castet til TV-serier. De viste til noen av høstens serienyheter der flere av skuespillerne har en annen etnisitet enn hvit. De stilte så spørsmålet om det nå har blitt for mye av det gode, om etniske skuespillere har tatt over for hvite. Dette skapte stor furore både i og utenfor Hollywood. I flere tiår har ikke-hvite skuespillere vært i en grovt mindretall, og dersom de ble castet var det som regel i svært stereotypiske småroller. Den latinamerikanske kvinnelige skuespilleren ble castet i rollen som hushjelp, den asiatiske gutten enten som nerdete geni eller kung fu-mester og den svarte mannen som en gangster thug som ranet en butikk for deretter å bli skutt i ansiktet av en heltemodig (hvit) politimann.

Nå har det kommet flere tv-serier der skuespillere av forskjellig etnisitet kan spille et mangfold av roller. I serien How To Get Away With Murder spiller hovedrolleinnhaver Viola Davis, en advokat og jusprofessor som involveres i et mord på ektemannen sin. Empire handler om musikkindustrien og en familie som eier et platesselskap. Felles for de alle er at de inneholder rollefigurer av flere etnisiteter og at disse er sammensatte personer med flere egenskaper enn å være “svart”, “asiatisk” eller “latinamerikansk”, med alle de stereotypier det innebærer.

Jeg ble adoptert fra Sør-Korea da jeg var tre måneder gammel. Jeg har vokst opp i en liten by i Nord-Norge, der fiskeboller og fiskegrateng var standard kost. Mitt første møte med spisepinner var da jeg og en venninne prøvde å spise Grandiosa med disse – uten hell.
Likevel er det flere som har et behov for å sette meg i bås. “Hvor kommer du fra” er gjerne noe av det første jeg blir spurt om dersom jeg møter nye personer. Svarer jeg “Mo i Rana” ser jeg usikkerheten i øynene deres. “Men hvor kommer du egentlig fra?” er som regel oppfølgingsspørsmålet.

Hvorfor det er så utrolig viktig for andre å vite hvor jeg tilbrakte de første tre månedene av mitt liv, er ganske uforståelig for meg. Jeg skjønner at man har et behov for å kategorisere andre mennesker inn i grupper, det tror jeg er biologisk betinget for å gardere seg mot fiender. Men hvorfor dette er det første spørsmålet man ser seg nødt til å stille er mindre logisk.

Da jeg var yngre fryktet jeg slike spørsmål mer enn noe annet fordi det gjorde at jeg følte meg annerledes. Jeg så ikke ut som noen av vennene mine, jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle sminke meg, for alle sminkeguider var for folk med andre øyne enn meg. Jeg har hatt en fin oppvekst på alle måter, men det å hele tiden føle seg annerledes gjør noe med en. Når man er ung er det eneste man ønsker å passe inn og det gjorde jeg rett og slett ikke. Ikke fordi jeg kom fra et annet land og ikke følte meg norsk, for det gjorde jeg absolutt. Men jeg kunne ikke identifisere meg med noen rundt meg, verken i virkeligheten eller i fantasiverdenene på film og TV. Mulan og Pocahontas var vel det nærmeste jeg kom noen som lignet på meg. Ja, jeg vet at Pocahontas ikke er asiatisk, men som så mange påpekte, vi hadde jo begge langt, svart hår. Hver gang vi “lekte” Spice Girls var jeg Scary Spice, siden vi begge hadde en annen hudfarge.

Nå finnes det sikkert mange 90-tallsbarn der ute som ble gitt rollen som Scary Spice kun fordi de hadde mørkt eller krøllete hår, selv om de var etnisk norske. Forskjellen er at man da har veldig mange flere å identifisere seg med. Ikke bare flere i antall, men også i bredde. Jeg er fullstendig klar over at TV ikke er virkelighet og at det er begrenset hvor virkelighetsnært man kan gjøre fiksjon. Jeg skulle bare ønske at jeg kunne se en serie der den asiatiske karakteren ikke er massasjeterapeuten eller manikyristen, og snakker gebrokkent og sier L istedenfor R.

Nå plager det meg ikke lengre at jeg ser annerledes ut enn de fleste rundt meg. Problemet er heller at jeg ofte føler at andre presser meg inn i en boks jeg ikke føler meg hjemme i. At det provoserer flere at noen stiller spørsmålet om det er for mye av det gode med et bredt mangfold på TV, har jeg full forståelse for. Selvfølgelig er det ikke bare TV-industrien som har en jobb å gjøre, men å vise mennesker av forskjellig hudfarge i forskjellige typer roller, er iallefall et steg i riktig retning.
Dersom det hadde vært flere som så ut og oppførte seg som meg på tv da jeg ung, hadde det vært litt enklere å se annerledes ut.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *