kronikk
Skriv en kommentar

Kvartlivskrisa

12769634_10153941201406303_1919400459_n

Tekst: Marie Furhovden

Jeg er litt usikker på akkurat når det gikk opp for meg. Det må ha vært en gang i høst, midt mellom eksamenslesingen og zumba-timen på tirsdager. I mai blir jeg 25. fem og tyve. Halvveis til 50, og kvartveis til 100.

Selv om jeg var fullt klar over at det var 24-års dagen min jeg hadde feiret samme år, kom det som et sjokk. 25 år. Hva har jeg egentlig gjort? Oppnådd?

Jeg satte meg ned og begynte å lage en mental liste, en «dette-har-jeg-gjort-i-livet»-liste. Men den utviklet seg fort til «dette-har-jeg-IKKE-gjort-i-livet»-liste. Dessverre.

Oppsummert ser den sånn ut:

Jeg har ikke:

  • Vært på safari i Afrika.
  • Gitt ut en bok.
  • Fått meg fadderbarn fra Asia.
  • Gått Hardangervidda og sovet i telt.
  • Jobbet på barnehjem i Nepal.
  • Dratt på interrail og klint med franskmenn med alpeluer og loff under armen.
  • Fått meg en fast jobb, helst innenfor noe dritkult, men store hvite kontorer og en sjef som er «en av oss»
  • Løpt et maraton (ei eller et halvmaraton for den del).

Og sånn fortsetter den til det kjedsommelige. Alt mitt 15-år gamle jeg som for ti år siden drømte om har ikke blitt mer enn det.

Men hva har jeg egentlig gjort? Hva har jeg brukt disse tjuefem årene til? Jeg har jo gjort noe, eller?

Åjada, selvfølgelig har jeg det. Listen er like lang, om ikke lengre.

Så kom jeg til å tenke på min oldemor. I fjor fylte hun 101 år. Det vil si at det er over 76 år siden hun skulle bli 25. Hun som har opplevd to verdenskriger, depresjonen på 20-tallet og starten på oljeeventyret har klart å runde 100 år.

I et langt liv har hun vært tjenestepike og sovet på kjøkkenbenken, hun har drevet fiskebutikk og oppdratt barn og barnebarn og oldebarn.

Oldemor hadde levd et helt liv før vi begynte å bruke ord som tidsklemma og generasjon perfekt og utbrenthet. Jeg vedder på hun fniser litt av oss når vi klager over at dagene er så like, at vi ikke får realisert oss selv. Når vi betaler tusenvis på mindfullnesskurs og drikker kål og agurk fra shaker for å få sommerkroppen til neste år. Hun fnyser nok godt av alle som – inkludert meg selv – har betalt tusenvis for å studere i et annet land hvor vi skal finne oss selv og hvem vi egentlig er og hva vi vil. Det jeg lærte etter et halvt år i København var vel at det er helt innafor å drikke øl i lunsjen og at det er med livet som innsats man setter seg på en rusten damesykkel i trafikken.

Satt i sammenheng har jeg kanskje oppnådd ganske mye. Nei, jeg har ikke klappet løver i Afrika eller spist burritos på en strand i Mexico. Men det er da fader meg ikke for seint til det. 25 er ingen stor greie, sånn egentlig. Min generasjon skal leve til vi er 107 år. Det er eldre enn oldemoren min er nå. Og det dere, det er så lenge til.

Så hurra for meg og alle andre der ute som stresser over alt vi ikke har fått gjort i våre ennå så korte liv. Vi må slappe litt av. Dette er bare begynnelsen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *