mennesker
Skriv en kommentar

Luftens dronning

IMG_5186-001

Tekst: Marie Furhovden
Bilder: Privat

— Min største drøm da jeg var liten var å dra på en sånn ballongtur, og sitte i kurven under der. Etterhvert ville jeg bli flyvertinne av alle ting. Det var nok mest fordi jeg kjente en flyvertinne, og jeg visste ikke at det gikk an å bli pilot. Men det å være oppe i luften har alltid så lenge jeg kan huske vært drømmen. Det var da jeg ble eldre at jeg skjønte at det fantes andre måter å gjøre det på enn å bli flyvertinne.

For Renate Fossmark Pedersen var ønsket om å bli en luftens dronning allerede til stede da hun bare var et lite barn. Men det var ikke før i 2012 at hun skulle realisere drømmen om å fly vektløs, i fritt fall, helt alene.

— Mamma skjønte ganske tidlig at dette kom til å skje. Hun var nok forberedt på at jeg kom til å drive med aktiviteter som hun kanskje ikke var så stor fan av, sier hun.

Uten navnd

Det første hoppet

Det var da Renate skulle begynne å studere i Stavanger høsten 2012 at hun for alvor ble introdusert for fallskjermhopping. For jenta som hadde drømt om dette hele livet, var det ikke noe alternativ, det var bare å kjøre på.

— Mitt første hopp gjorde jeg aleine. Jeg hadde ikke råd til et tandemhopp, ikke hadde jeg lyst til det heller. Du lærer ingenting av et tandemhopp. Så ja, det var rett på.

Etter to dager med kursing var hun klar for sin debut i luften. I det piloten gir klarsignal, og Renate står klar, bøyd utover med ingenting annet mange tusen meter med frisk luft under seg, tenkte hun ikke på at hun skulle feige ut.

— Jeg fikk aldri kalde føtter. Jeg burde sikkert fått det, men jeg var så klar for å hoppe. Hadde jeg visst hva jeg gikk til, så hadde jeg kanskje fått det, ler hun.

Uten navn

I det hun slapp taket i flyet raste hun for første gang nedover i fritt fall, og den kalde vinden i ansiktet gjorde det vanskelig å få samlet tankene om hva som faktisk skjedde. Ett minutt senere fikk hun utløst skjermen og kunne begynne å nyte det hun hadde drømt om så lenge.

— Jeg var kanskje litt i sjokk i det minuttet jeg var i fritt fall. Det var så sinnsykt mye å tenke på. Vi hadde stått i to dager ute på plenen og terpet på alt vi skulle gjøre, så når det først skjedde så var det så mye i hodet mitt at jeg ikke fikk tid til å nyte det. Men når det begynte å sitte litt etter noen flere hopp så begynte jeg å kunne kose meg veldig.

10538061_10154532068095029_336170715392235044_n

Makspuls

For flere hopp skulle det bli. Etter hvert som Renate hoppet utover sesongen, ble hun tryggere og følte selv hun hadde mer kontroll. Men så var sesongen over, og det ble en lang pause til neste gang hun skulle hoppe. Da er det lett å føle seg litt rusten i det man igjen frivillig skal hoppe utfor et fly med bare en sekk på ryggen.

— Jeg husker spesielt en gang hvor vi skulle hoppe et sted vi ikke hadde vært før. Det var mitt 30 hopp totalt, men kanskje bare mitt andre den sesongen. Jeg var dritnervøs og hadde ikke sett landingsjordet, det lå bare et tegn på bakken som vi måtte styre etter. Jeg sjekket pulsen på flyet på vei opp, da lå den på rundt 90. Jeg tenkte at «joda, dette går jo greit». På vei opp glemte jeg hele pulsklokken, men akkurat i det jeg skulle hoppe ut av flyet så hadde jeg makspuls på 200.

IMG_5194-001

Likevel skremte ikke denne opplevelsen henne til å gi opp, heller tvert i mot. Til sammen har hun hoppet ut fra det lille flyet 100 ganger. For det som for mange kan virke som fullstendig galskap, er det viljen som driver henne til å fortsette.

— Det er en vanvittig frihetsfølelse. Når du hopper aleine og ser rundt deg så er det bare luft overalt, det er fantastisk deilig. Det handler ikke nødvendigvis om hva man tør, men om hva man vil, understreker hun.

IMG_3157-002

Nye muligheter

Etter noen år med fallskjerm bestemte Renate seg i fjor om å legge det på hylla – midlertidig, selvfølgelig – for å kunne få muligheten til å prøve andre ting. For henne ble valget da den relativt nye sporten speedriding.

— Det kan minne om paragliding, bare at du har mindre skjerm og flyr mye brattere. Du går en fjelltur med en liten sekk på ryggen, og så løper du utfor toppen med skjermen bak deg. Du kan også bruke den på ski, så om du kjører utfor et stup så flyr du bare videre.

IMG_3487-001

For Renate er det utforskningstrangen som driver henne til nye ting, og hun er aktiv i skisporet såvel som i lufta. På spørsmål om det å prøve nye ekstremsporter blir som en slags avhengighet er hun delvis enig.

—Både ja og nei. Jeg ble hektet på fallskjerm i det jeg begynte med det og tenkte at dette måtte være det beste som fantes. Men det var mye jeg ikke hadde prøvd. Så begynte jeg å tenke at jeg kanskje kan få den samme opplevelsen av elvepadling eller paragliding eller andre typer sporter, forklarer hun.

_MG_2003-001

DCIM100GOPROG0140431.

Et livslangt eventyr?

Kombinasjonen av fantastisk natur og unike opplevelser er det Renate setter størst pris på ved å leve på den måten hun gjør. Etter å ha flyttet til Voss, ekstremsportens mekka, høsten i fjor ser hun for seg et fremtid som vossing, med skiløyper og bratte fjell rett utenfor inngangsdøra. For henne er det ikke noe alternativ å skulle gi opp denne livsstilen frivillig.

— Jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å slutte med det. En jeg kjenner som jobber i en sportsbutikk her på Voss hadde fått inn en 80-åring som ville ha randoneeski. Det var så vinglete å gå på langrennsski visstnok, så nå kunne hun gå på skikkelig turer. Jeg kan godt bli en sånn person når jeg blir gammel.

IMG_8041-001

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *