kronikk, Meninger
Skriv en kommentar

Mye vil ha mer

illustrasjon (2)

Tekst: Fride Næsheim

Illustrasjon: Ida Thommasen

Oslos rauseste marked arrangeres for andre gang lørdag 10 mai. Dette er ikke et marked hvor du kan kjøpe ting med penger men du må bytte, gi bort og være raus. Dette er et populært arrangement og viser at vi er åpne for nye måter å skaffe oss ting på. Dumpster diving, gjenbruk og fokus på miljøet er i vinden, men hvorfor må jeg da forsvare ønsket om å gi bort en gave?

Jeg hørte fra en tidligere brud at å gifte seg var noe av det mest egoistiske hun noen gang hadde gjort. Å sende gjestene en liste med gaveønsker, og som takk sende et bilde av seg selv kan føles som en skikkelig ego trip. Det er mye sant i denne påstanden, noe jeg merket når jeg selv skulle begynne å planlegge bryllup. Jeg forstod at tradisjoner ikke må brytes, også når det kommer til hva man velger å ønske seg.

Jeg skal gifte meg med min utkårende 30.juli 2015 og vi gleder oss veldig. Det viktigste for meg denne dagen er å ha det gøy med venner og familie og feire at vi har sagt ja til hverandre. Jeg føler meg utrolig heldig som har funnet en som jeg ønsker å dele livet mitt med. Ekteskap er noe jeg alltid har sett på som viktig og et godt fundament for et liv sammen. Vi satte oss ned for å planlegge denne dagen og hadde allerede mange tanker i hodet. Når vi kom inn på temaet gaver foreslo min utkårede at vi kanskje kunne tenke på å ønske oss penger til et bistandsprosjekt, en ide jeg likte svært godt. Noe som overrasket meg er reaksjonene jeg har fått fra andre som har hørt om dette. Det har blitt til noe jeg ikke ønsker og snakke om.

Vi går fra å være to til å bli ett. Vi må derfor kvitte oss med ting, ikke få flere. Fra å kjøre ett flyttelass til hybelen i Oslo, hvor alt fikk plass i en bil, til å bo i en leilighet full av ting har gått helt ubemerket forbi hos meg. Hvor kommer alle disse tingene fra? Et kinesisk ordtak sier ¨Dersom du eier mer enn 7 ting er det ikke du som eier tingene, men de som eier deg¨, og jeg er virkelig eid. Ting er viktig, ting tar tid og ting sier noe om oss. Vi er en del av et samfunn hvor materealisme og det vi eier blir viktigere å viktigere. Er dette med å være raus bare en trend?

Julen 2013/2014 dro jeg til Mumbai i India og så ett av verdens største slumområder: Dharavi. Fattigdommen som møtte oss tok oss på senga, og jeg følte meg utakknemlig, bortskjemt og dum. Selv om man vet at mange lever i ekstrem fattigdom er det vanskelig å forestille seg hvor omfattende dette problemet er. Vi må forstå at ved å bli født i Norge har vi vunnet i Lotto, og at vi ikke er normalen men unntaket. Å tenke på at noen er fattige fordi vi er rike er en vanskelig tanke, men det er noe vi må ta stilling til. Når tekstilarbeidere i Kambodsja dør av sult pågrunn av for lav levelønn, fordi vi kan fråtse i billige t-skjorter de har sydd, er vanskelig. Det er lett å føle at vi ikke får gjort noe fordi fattigdom er et stort og komplekst problem, men alt hjelper og litt er bedre enn ingenting.

Vi var enige om å ikke legge ut om prosjektet uoppfordret og var skeptiske til å bli intervjuet av organisasjonen vi samarbeider med, nettopp fordi vi ikke gjør dette for oss. Men hvis man ønsker å inspirere andre til å tenke anderledes rundt dette med gaver, må man kunne snakke om det. Men reaksjonene jeg fikk på dette valget gjorde at jeg skammet meg over denne avgjørelsen. Er det virkelig sånn det skal være?

Vi har så klart fått flere positive tilbakemeldinger og flere som uoppfordret sier at de syns det er kult og til inspirasjon. Men overaskende mange var skeptiske til prosjektet. Jeg fikk spørsmål om hvordan vi skal klare oss uten sølvbestikk? og om det ikke er kjipt å ha gaver å se tilbake på så vi kan minnes denne dagen. Jeg har følt at dette valget er noe jeg må forsvare, at det hadde vært lettere å ønske seg tradisjonelle gaver. Dette har gjort meg frustrert og irritert. Jeg har ikke forventet eller ønsker noen form for hyllest, men en respekt for mitt valg.

Jeg tror mange av reaksjonene kommer fordi det er anderledes, det følger ikke normen i dagens samfunn. Jeg forstår veldig godt de som ønsker seg gaver til bryllup og bursdag og har full respekt for det, men jeg tror vi har godt av å noen ganger se utenfor våre liv og se hva vi kan gjøre med vår overflod. Jeg var selv spent på om jeg kom til å kjenne på at det valget vi tok var kjipt og at jeg kom til å savne alt rundt det med gaver og ønskelister, men jeg har ikke angret. Det er en befrielse å slippe og tenke på gaver og ting. Jeg ønsker og tror at det kommer til å gi fokuset på bryllupsdagen det fokuset den dagen skal ha, nemlig på vårt liv sammen.

Har vi fortsatt en lang vei å gå når det kommer til å gi av det vi har? Har vi vanskeligheter med å gi bort ting å være rause ovenfor andre? Jeg tror og håper at vi går i riktig retning og at trenden med gjenbruk og raushet har kommet for å bli. Jeg håper at vi kan begynne å se utover vårt landstrakte land og ønsker å utfordre alle til å ta en titt på hva vi har og hva vi faktisk trenger. Er vi alle eid av ting?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *